Tekst: Ellen Bjerkan
Publisert i Al Farah bladet nr 51/november 2008
Leseglade magedansere har et bredt utvalg av bøker å velge mellom i «hyllene» til internettbutikkene. De fleste av disse er instruksjonsbøker, gjerne kombinert med løfter om dypere innsikt i seg selv, livet, kvinnekroppen etc. Det synes derimot å være få bøker som utgis som følge av forskning på magedans. Karin van Nieuwkerks A trade like any other: Female singers and dansers in Egypt (1995) synes å være den eneste av disse som har nådd norske bibliotek. Stor var derfor min glede da jeg oppdaget Belly dance: Orientalism, transnationalism, and harem fantasy (2005) på amazon.co.uk. Her har et knippe forskere med fordypning innen dans, musikk eller Midtøsten-studier bidratt med artikler som på en eller annen måte omhandler magedans – eller som flere av bidragsyterne velger å kalle det: «solo improvised dance». Kjært barn har som kjent mange navn.
Magedansbegrepet
Bokas innledning har fire deler. Redaktørene starter med å gjøre rede for magedansbegrepets opprinnelse og historie i USA fra Verdensutstillingen i Chicago i 1893 og frem til i dag. De hevder at magedansbegrepet ble brukt fra Marokko til Usbekistan for å beskrive alle former for solodans som brukte hofter, overkropp, armer og hender til å utføre undulasjoner, shimmier, sirkler og spiraler.
[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=LObvE8C5dGI[/embedyt]
Deretter diskuteres hvordan ideen om den eksotiske fremmede har preget, og preger, vestlige beskrivelser og gjengivelser av dansen. Med utgangspunkt i Edward Saids orientalismebegrep vises hvordan magedans har blitt et verdensomspennende fenomen der ulike ideer og oppfatninger møtes.
[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=RfeAxw502Hs[/embedyt]
Redaktørene eksemplifiserer med amerikanske forhold. Etter andre verdenskrig førte innvandringsbølger fra Nord-Afrika og Midtøsten til en oppblomstring av kafeer og restauranter der magedans og felles folkedans var en del av tilbudet. De profesjonelle danserinnene fra Libanon, Tyrkia og Egypt inspirerte så amerikanske kvinner til å danse. Denne interessen falt sammen med kvinnefrigjøringsbølgen på 1960- og 1970-tallet, og i innledningens tredje del diskuterer redaktørene hvordan dansen for mange kvinner ble en del av frigjøringsprosjektet. Dette preger også deler av dagens dansemiljø. Shay og Sellers-Young beskriver dette som todelt, der noen dansere ser seg selv som utøvere av danser fra Midtøsten, mens andre ser dansen som et utgangspunkt for egen identitetsprosess: «… perform an ideal of identity …» (s. 16 i introduksjonen). Den siste retningen beskriver Shay og Sellers-Young som «spirituell magedans». Redaktørene undersøker den gjensidige påvirkningen mellom østlige og vestlige dansemiljøer, der amerikanske dansere spredte egne tolkninger av magedans, samtidig som de selv dro til Midtøsten for å lære mer.
Det siste temaet for innledningen handler om hvordan folkelige danser i møte med vestlig kultur og påvirkning ble utviklet til showdans i Kairos nattklubber tidlig på 1900-tallet. Dansen ble mindre stasjonær, den hentet inspirasjon fra vestlige dansetradisjoner som ballett, og kostymene ble preget av Hollywood-glamour. Dansen fikk også et mer feminint preg enn før – gjennom å kun vise kvinnelige dansere, fremsto den som en kvinnedans. Dette møtet fortsetter i dag, og har ført til større utveksling av ideer og teknikker, samtidig som egyptisk magedans også har blitt en del av den globale kapitalismen.
Folkelig genre
De samme temaene behandles også av de andre forfatterne som har bidratt til denne antologien. Den amerikanske antropologen Najwa Adra har studert og skrevet om dans, og hennes artikkel Belly dance: An urban folk genre utgjør første kapittel. Hun skriver i utgangspunktet om kvinners sosiale dans, men understreker at diskusjonen også gjelder menns magedans. Adra studerer forskjeller og likheter mellom sosial og profesjonell magedans. Her spiller situasjonen en viktig rolle, og skillet mellom profesjonell og amatør bestemmes i stor grad av hvorvidt man danser i en offentlig eller privat/intim setting. Adra understreker at den sosiale dansen inngår i en større kulturell og sosial sammenheng. Den har preg av lek, men den bidrar også til å trekke skillelinjer mellom passende og upassende oppførsel og bevegelser. Hun konkluderer med at magedans synes å være en folkelig genre som endres i takt med større sosiale endringer, samtidig som den fungerer som et uttrykk for sosiale skillelinjer innen det arabiske samfunn.
[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=t1hoCRfeFc0[/embedyt]
Mannlige dansere
Kapittel 2 er skrevet av den ene av redaktørene, den amerikanske professoren i dansehistorie Anthony Shay. I artikkelen The male dancer in the Middle East and central Asia er målet å motbevise en rekke etablerte forestillinger om mannlige dansere. Shay kombinerer egne observasjoner med annet innsamlet materiale, samt samtidige skriftlige kilder. Han synliggjør slik menns improviserte solodans i storbyer fra Egypt til Usbekistan, over fem århundrer fra 1500-tallet til i dag. Shay konstaterer at skiftende ideer om kjønn og seksualitet har bidratt til å gjøre menns magedans mindre synlig enn før, men at menn fremdeles danser – både profesjonelt og sosialt.
Islams syn på dans
Anthony Shay er også forfatteren av kapittel 3, Dance and jurisprudence in the Islamic Middle East. Her tar han utgangspunkt i islamske fundamentalistiske bevegelsers fordømmelse av dans for å vise Midtøstens ambivalente forhold til dans og musikk. Shay diskuterer de ulike religiøse skriftene som omhandler dans, og fremholder at islams syn på dans fremstår som foranderlig og åpent for reforhandling. Han understreker at selv om kritikken i de islamske landene ofte er sterk, er det likevel mange som også fremhever dansens positive verdier, og dermed risikerer kritikk og sanksjoner.
Vestens ideer
Den kypriotiske litteratur- og kulturviteren Stavros Stavrou Karayanni har også gjort magedans til et av sine forskningsområder. I kapittel 4, Dismissal veiling desire: Kuchuk Hanem and imperial masculinity, kombinerer han disse interessene når han drøfter vestlige beskrivelser av magedans. Den franske forfatteren Gustave Flaubert og den amerikanske skribenten George William Curtis skrev om sine reiser i Egypt på midten av 1800-tallet. Begge beskrev sine møter med den feterte danserinnen og kurtisanen Kuchuk Hanem. Karayanni tar utgangspunkt i Edvard Saids orientalismebegrep og viser hvordan mennenes beskrivelser gjenspeiler vestlige ideer om orienten.
«Kuchuk Hanem» is not a proper name and actually means «little lady» in Turkish (küçük hanım).
Dans i egyptisk film
Kapittel 5, Dance and the dancer in egyptian film, er skrevet av den britiskbaserte fagbibliotekaren Roberta L. Dougherty. Dougherty diskuterer her dansen og danserinnens rolle i egyptisk film. Hun deler filmene inn i ulike genre basert på hvordan de fremstiller danserinner: «backstagefilmer», kriminalfilmer med snill danserinne, kriminalfilmer med slem danserinne, biografiske filmer om dansens farlige verden, «la oss lage et danseshow»-filmer, filmer om danserinner somnvil vekk fra scenelivet, og «screwball»-komedier. Dougherty konstaterer at det største antallet filmer om dansere ble produsert mellom 1946 og 1957, og at man etter 1960 sluttet å la danserinner spille rollene og overlot dem heller til profesjonelle skuespillere. At danserinnene ikke lenger spiller seg selv på film synes å ha ført til et mer negativt syn på dansen enn tidligere.
[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=thG6_uahSrQ[/embedyt]
Møte mellom øst og vest
Den amerikanske musikkprofessoren Anne Rasmussen har skrevet kapittel 6, An evening in the Orient: The Middle Eastern nightclub in America. Artikkelen ble opprinnelig publisert i 1992 og har fått en ny epilog til denne nyutgivelsen. Rasmussen viser hvordan 1800-tallets orientalistiske myter om haremet påvirket utformingen av amerikanske nattklubber med tema fra Midtøsten. På 1960- og 1970-tallet ble disse nattklubbene et møtested mellom arabisk-amerikanske musikere og musikere fra andre land i det østlige Middelhavsområdet. I møtet mellom øst og vest ble påvirkningen gjensidig, noe som også førte til en særegen musikkstil.
Den amerikanske dansehistorikeren Nancy Lee Ruyter har gjort den amerikanske danserinnen og koreografen La Meri (1898–1988) til hovedtema for sin artikkel. I La Meri and middle eastern dance viser Ruyter hvordan La Meri tilstrebet «autentisitet» i en tid da dette begrepet i liten grad var blitt gjenstand for debatt. Slik blir hun et tidlig eksempel på hvordan vestlige dansere har nærmet seg Midtøstens dansetradisjoner.
Kapittel 8, «Arabian coffee» int he land of the sweets, er skrevet av den amerikanske dansehistorikeren Jennifer Fisher. Hun tar utgangspunkt i den arabiske dansen i Tchaikovskys Nøtteknekkeren, for å studere hvordan ulike koreografier av dette musikkstykket gjenspeiler vestlige ideer om Midtøsten.
[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=iLNytVwZq1w[/embedyt]
Andrea Deagon, amerikansk professor i klassiske studier, har skrevet kap 9, The dance of the seven veils: The revision of revelation in the oriental dance community. Her tar hun for seg et magedansfenomen som kanskje er best kjent i USA – de syv slørs dans. Den har blitt en del av den folkelige bevisstheten også i Norge, men det er først og fremst i USA at den har blitt en egen genre innen magedans. Med utgangspunkt i Oscar Wildes skuespill Salomé fra 1894 har danserinner skapt og gjenskapt Salomes dans for Herodes. Dette har ført til en rekke tolkninger og gjenfortellinger av dansens ulike elementer.
[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=c6O2lfqE9mY[/embedyt]
Den andre av redaktørene, den amerikanske danseren og teaterviteren Barbara Sellers-Young, har tribal som tema i kapittel 10, Body, image, identity: American tribal belly dance. Her beskriver hun tribaldansens fremvekst i San Fransisco-området fra 1960-tallet. Med utgangspunkt i tre utøvere, Jamila Salimpour, Carolena Neroccio og John Compton, viser hun hvordan disse med ulike utgangspunkt og formål har utviklet danseuttrykk som alle kan samles under betegnelsen «tribal».
[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=TQLAT88lQb8[/embedyt]
Spirituell magedans
Kapittel 11, Spirit from the body: Belly dance as a spiritual practice, er skrevet av den amerikanske teaterviteren Donnalee Dox. Dox viser hvrodan amerikanske dansemiljøer har utviklet en retning hun omtaler som «spiritual belly dance». Spirituell magedans beskrives som mindre teknikkfokusert enn andre former for magedans. Dox skiller mellom «goddess dancing», «priestess dancing», «birth dancing» og «dance meditation». Hun fremholder at denne danseformen har oppstått i møtet mellom dans, østlige meditasjonsformer som Qi Gong og Yoga, og feministiske teorier om matriarkalske samfunn som skal ha eksistert før fremveksten av organiserte religioner.
Som bokens siste bidrag kommer essayet They said she could dance on a single tile, der den amerikanske kunsthistorikeren Linda Swanson filosoferer over globaliseringseffekter ved å ta utgangspunkt i denne kjente påstanden om Tahia Cariocas evne til å danse på begrenset plass.
[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=e_bblUJ9_Yg[/embedyt]
Amerikansk perspektiv
Som denne gjennomgangen viser har bokens bidragsytere svært forskjellige tilnærminger til det overordnede temaet. De fleste bidragsyterne er amerikanske, og det er derfor ikke overraskende at artiklene i stor grad dekker amerikanske forhold. For noen lesere kan nok dette gjøre at boken blir mindre aktuell, men jeg syntes det var nyttig. Det jeg har lest og sett av magedans i USA har gitt meg inntrykk av at denne dansen i stor grad kan ses som en egen skole/retning på linje med egyptisk og tyrkisk magedans. Det var i så måte interessant å les Sellers-Youngs artikkel der hun deler inn amerikansk magedanstradisjon i «American Cabaret», «American Tribal og «Raqs Sharqi» (s.288).
Akademisk publikasjon
Belly dance: Orientalism, transnationalism and harem fantasy er en akademisk publikasjon. Dette preger artiklene i ulik grad, noen forfattere er mer leservennlige enn andre. Så lenge man er rimelig vant med å lese engelsk, bør likevel ikke tekstene by på omfattende problemer for motiverte lesere. Artiklene har henvisninger som gir nyttig tilleggsinformasjon, samt noter som peker mot videre lesning. Det er likevel en ulempe at forleggerne har valgt å lage felles litteraturliste – det gjør det mer tidkrevende å sjekke de ulike henvisningene mens man leser. Faren for feil og utelatelser øker også, og det er noen av henvisningene som tilsynelatende har falt ut av listen. Dette er kanskje det største minuset med boken – den har en del skrivefeil.
Mitt inntrykk er at Mazda er et relativt lite forlag, noe som kan forklare at såpass mange feil passerte korrekturen. Det kan også forklare at bokutstyret er sparsommelig med enkel layout og begrenset billedmateriale. Boken har 20 sider med i alt 54 illustrasjoner, men disse består av små bilder i svart/hvitt. Det er altså ikke en bok man kjøper for bildenes kyld, og den kan i så måte ikke konkurrere med de mange gjennomillustrerte, populærfaglige bøkene om magedans. Men i motsetning til mange av disse bøkene byr Belly Dance.... på et mer variert utsyn, og tilbyr langt flere tilnærminger til hvordan magedans kan forstås, tolkes og forklares. I så måte er den vel verdt de timene det tar å lese den. Jeg syntes den ga valuta for pengene – den ga meg en bredere innsikt i hvor variert og mangfoldig magedans kan være. Så kan jeg heller få dekket behovet for større bilder i Al Farah-bladet.
Tekstforfatter Ellen Bjerkan har danset magedans siden 2001, hovedsakelig hos Hilde Lund i Oslo. Hun er utdannet bilbiotekar og kulturhistoriker og jobber idag med registrering av drakt- og tekstilsamlingen ved Kunstindustrimuseet i Oslo